LokalAvisa.no > Revestreken > Før i tia søk   mail
 
 

Revestreken
 -Lokalavisa i Dyrøy kommune

Før i tia 05/02 2001
På besøk i sameleiren i Børingsholla!
Ei lita historie av skrevet av Hilda Stien, innsendt av John Bruvoll.

Det var sommeren i 1903. Jeg hadde nyss fylt sju år.

En søndagsmorgen sa far at min eldre søster og jeg skulle få være med på tur til sameleiren i Børringsholla. En nabo var også med. Gleden var stor – jeg ante vel ikke hvor langt det var å gå! Først blei det ei lang stigning opp til Øvste Humpen i bumarka hos oss. Siden bar det attom heiene, nedover, oppover og bortover mange mange ganger. Vi hadde vast flere ganger. (Kiste) hadde vi og. Siden hørte jeg at vi hadde brukt to timer da vi endelig sto på en høg nut og så bortover til en botn i terrenget med ei stor slette. Der var teltene. Fire telt og fire familier. Da vi kom bortåt gøydde hundene men ingen var nærgående. De hadde visst alle vært i Brattlia og snust folkelukt i seg der, så de var våre venner straks. Teltene her var jo sametelt og reist av noen stenger som skrådde sammen oppe slik at det blei en bra åpning øverst. Husker at det var lagt bjørkeris til golv. Midt på gulvet var det murt opp ei lita steingruve. Der lå en glohaug mellom steinene. En lang jernstang med krok øvst var festet til i teltstengene i toppen, og krok nederst der de kunne henge ei gryte eller en kjele. Utenpå desse stengene la de en teltduk av et slags grovt, brunt tøy. Denne teltduken var i flere remser og lagt utenpå stengene og festet sammen så det blei bra tett. Noen av familiene hadde finere duk, og penere telt enn de andre. Åpningen oppe blei jo til røyken som skulle opp fra gruva inne i teltet. (Det var så stilt i været den dagen, og røyken stod rett opp og kom bort.) Smale svarte veger va trakket mellom teltene. Det luktet skinn (hud) med en stram smurningslukt. I ei grein hang et klesplagg av skinn. (trur de kalte det dork).

Husfaren i det første teltet vi gikk inn i var Anders Somby. Det var en stor kraftig kar me heilskjegg. Han kunne godt norsk, men som de andre samene var han ikke unødig pratsom. Der var også kommet andre fremmende i teltet – heilt fra Brøstad. Turister var et fremmedord for oss i den tida. Men turister var vi vel. Vi gikk jo på besøk dit bare for å se. Og de voksne spurte, kanskje i meste laget og Somby svarte vennlig på alt. Det var om rein, om reinslakting, om flytting og om forskjellig levevis. Marja, kona til Anders var ikke lenge om å koke kaffi. Kaffekoppene pakket hun ut av ei bomme, ei slags kiste. Store kaffekopper fylte kun med gloheit sterk kaffi og gav beint i handa til de voksne fremmede. Men først drakk hun en kopp kaffi sjøl. Dette er en gammel skikk hos samene. Siden satte hun frem mat. Det var store runde klappakaker som var bakt av byggmjøl, uten gjær i deigen, og steikt i ei langskaftpanne. Ei stor treeske (bolle) med smør satte hun også fram. Det var bare en av de besøkende som forsynte seg av maten. Og han skar seg altfor tykke skiver av smøreska med en tollekniv syntes vi etterpå, når vi fortalte om dette heime. Men han hadde kanskje lang veg og ikke vegmat med som vi.

Far og de andre drakk kaffi og tok store sukkerbiter som de sjøl slo løs av et større stykke toppsukker. De brukte en lappekniv for å slå seg et stykke som kanskje blei i største laget for at kniven var tung og uvant å holde i.

Søster mi og jeg var inne i to telt til. Det var hos Gammel Gustav og hos Nils Gustav. Hos Somby var bare Somby, Marja og ei voksen datter heime. De hadde søndag og sat uten noe arbeid mellom hendene. Hos Gammel Gustav var det bare han og ei datter, Marit. Marit passa elden på gruva og faren sat og røykte og sa ingen ting. Så var vi også innom hos Nils Gustav. Der var også søndagsstilt med noen voksne hunder og noen kvalper på et reinskinn. De fikk ikke komme fram og leike med oss. Det var bare kona som var heime i teltet og hun pratet ikke. Kanskje kunne hun lite norsk.

Det fjerde teltet var vi ikke inne i. Vi visste at der bodde Gorillaen. Han hette rettnok Nils – Nilsa. Men noen kalte han bare Gorillaen. Han manglet visst ikke noen ting, men han så så komisk ut. Veldig liten av vekst. Skjegget var ikke stort, men så alvorlig uflidd. Han pleide alltid å ha på seg en pesk – et plagg av garvet skinn. Pesken var skitten og slitt så tafsene hang. Heile mennesket så så forlørva ut, men det var det komiske fjeset som i grunnen glorte , uten å være stygt akkurat. Han smatta så alvorlig på pipa uten å få den riktig til. Så kalte folk han Gorillaen.

Der var ingen barn i disse familiene. Ungdommene var den søndagen attover heile Børingen og samla reinsimler til melking. Lenger nede på sletta hadde samene bygt seg et gjerde, ei innhegning for reinflokken som skulle melkes. De hadde satt opp noen påler som var jordfast – slått ned i bakken. Til disse pålene spikret man lange stenger, kanskje 1½ meter, oppe fra bakken. Inntil disse stengene var det reis opp tett i tett med tjukke påler som var såpass høg at reinen ikke skulle hoppe over.

Det lei på dagen og vi skulle just til å ta på heimveg, da vi hørte huing og gøying ,og der kom reinflokken som ei skrede nedover fjellsida. Hundene ved teltet måtte være i ro inne. Men samene hojet til rein og hunder, klauvene knaket og horna bølget som en levende skog mens flokken blei drevet mot gjerdet og inn i det. Så kvilte sameguttene seg på de lange staurene sine og tørket seg over ansiktet med noen store lommeklede som de tok opp av koftebarmen. De var brune og sveitte av jaginga i varmen og av de altfor tjukke huvene til en så god sommerdag. Nå kom både lappeMarja og Nils Gustav sin Marit og Nils-Nilsa sin Anne med noen store treauser – boller med skaft på. De skulle i reingjerdet og melke simlene. Og der ser vi en liten fyr som het Gustav Adolf, svinge lassoen sin så det kvein i lufta og lassoløkka la seg så fint omkring horna på en lysegrå simle. Den gjorde ikke stort sprell da gutten kom heilt inntil og holdt den mens Anne melket noen drag fra juret. Det var ikke store skvetten fra hvert dyr. Kalvene skulle jo ha sin part. Men av så mange melkedyr, kunne det jo bli nok (melk) til å lage kvitost av i allefall. Da vi siden var inne i teltet til Nils Gustav så vi to slike kvitoster (de var helst gule som smør om sommeren) lå på ei helle som var rigget til oppe i teltsperrene. Det så ut som om fettet ville dryppe av dem. Kanskje på grunn av varmen fra gruva.

Vi blev ordentlig trøtt i føttene på heimvegen, men da vi kom i skogbandet i bumarka heime måtte vi hjelpe til med å ta kyrne heim til sommerfjøset. Siden måtte vi fortelle bestemor om alt det merkelige vi hadde sett hos lappene.

Disse fire teltfamiliene fortsatte med å være våre naboer i flere somre. Og ofte kom de innom hos oss. De kom vandrende helst en av gangen. Var det noen av de yngste satt de bare ei stund. "grimbolle"(rømmebolle). Lille Gustav Adolf som var altfor liten for alderen, seig bare ned på huk på føttene så snart han kom innom døra. Han var altfor beskjeden til å sette seg på en stol eller en krakk. Men han hadde lært seg såpass norsk at han kunne si grimbolle. I fall mor hadde en "bolle" ferdig så fikk de, tok aldri betaling. Denne lille Gustav gikk alltid i en sommerpesk enten det var sol eller regn. Samepesk er laget av garvet reinskinn med snausida ut – og på innersida var det såpass reinhår på at den ga kroppen litt varme. Bror til Gustav Adolf heitte Heika (Henrik). Han gikk bedre kledd, hadde kofte og han kunne snakke for seg enten han ba om "gaffi" eller han gikk uløyves på lemmen og hentet seg senegras til kommagene. Han kunne stemme i en joik av beste slag, best han satt i kjøkkenet og kanskje ikke kunne huske hvor han kunne bruke slik låt. Denne sangen hans hørtes så fremmed og nesten grotesk ut for våre fine menneskeører, så far og farmor også hadde uttrykkelig sagt at denne huinga måtte han helde opp med når han var inne hos folk. Men var han i dårlig humør eller tilsnakket, satte han i en ekstra høglydt tone straks han tok i dørklinka for riktig å terge bumennene. Noen dager etter var Heika på plass igjen og drog en svart liten kaffikjel opp av skinnsekken og spurte om han kunne få koke den på komfyren, for det regna så ute. Så kokte han en gruelig sterk drikk, slurpet den i seg med sukkerbiter til. Så skar han tørket reinkjøtt og åt seg mett og god. Var han riktig i godlag og ikke joiket det minste, så kunne det bli "grimbolle" når han ville "kjøpe".

En fin dag med solskinn anste vi ongene at det rauk av et lite bål oppå Storhaugen. Vi skjønte at det va lappan og fikk lov til å gå opp til dem. Den yngste søster mi og jeg krabbet oppover og nærmet oss forsiktig. Ja, der satt lappeMargrete og Per Gustav som kokte seg kaffe. Vi bare sat der i lyngen å så på. De smilte og pratet til oss men vi hadde ikke noe å si. Så pratet de lappisk en hel masse. Så tok Per Gustav pipa fram og røykte lenge mens bålet sluknet, så det var bare en svart flekk att, og Margrete pakket sine saker i sin sekk og Per Gustav la i sin. Men pipa stakk han i koftebarmen.

Siden gikk vi opp på Storbakken til den svarte flekken etter bålet og lekte at vi var Margrete og Per Gustav som kokte kaffe ute og prata lappisk på lissom.

Husker en søndagskveld om våren. Marka var såpass tørr at vi kunne slå ball ute på gårdsplassen. Nå hadde vi lært dette med å slå ball – men vi var bare fire så det var nesten umulig med langball. Så kom to lappegutter nedover Gravenvegen, med hver sin hund i hælene. Hunden fulgte alltid reingjeteren. Det var Lars Levi Somby og Johan Adamsen. Johan Adamsen var ny i leiren. Han var hyrt som gjeter hos Gammel Gustav. Lars Levi Somby, hadde vi alltid kjent. Disse to guttene likte vi nesten best av alle. Det så ut som om at når det var søndag, så hadde de søndagsklærne på. De var god til å snakke norsk, og var så gjev i all sin ferd. En av guttene fra nabogården, som var i lag med oss bad dem om å være med å slå ball, og snart var leken i gang med slag og "stikking". Så plutselig hoppa hunden til Johan Adamsen opp fra bakken, gøyr og illskrik, og springer opp i kofta til sin herre og attpå med et skrik i gutten som hadde "stikket". Ingen var blei bitt, med leiken blei brått slutt og Johan Adamsen satte seg på bakken med hunden i fanget og riktig godkjælte den for at den ville berge sin herre fra farlig leik med norske bumanns- onger.

Det ser ut til at familien i Brattlia "gikk godt overens" med samefamiliene i området. Dog har jeg funnet en del av en fortelling som kan tyde på at det enkelte ganger nok kunne være små "gnissninger" mellom dem. Der forteller hun blant annet om rein som beitet på bumarka, og hun skriver som følger: (John Bruvoll)

………vi ikke kunne se heimefrå, måtte vi holde ekstra pass på. Der kunne dyra gå lenge i fred for noen. Og når vi kom kunne Nybrytingen ligge avgnagd med mye skit og hår etter reinen som røytte seg just i den tida. Jeg tror ikke det blei "taks" en eneste gang sjøl om de pratet om det.

Og så skriver hun videre:
En av fedrene i sameleiren, en myndig kar, vi kalte han Gammel Gustav, lovet en gang far at han skulle "gane" han.(sette ondt på). Ja, her har du meg hvis du kan gane, sa far. Så stod de der å så på hverandre. Om ei stund sa Gammel Gustav så stilt: Jeg kan ikke noe gane.

Far var alltid immun mot tru på gan og spøkelser. Gammel Gustav var innom i Brattlia mange ganger siden, det vonde var visst glemt.

Første gangen jeg husker noen samegutter kom til oss, var en dag tidlig om sommeren, jeg kom ut på trappa og en stor gul hund sprang rett på meg og la begge framlabbene på akslene mine så jeg ville dette over, men i det samme hørte jeg noen skjenne på hunden og reiste meg opp. Da anste jeg disse to karene med noen rare klær, og ordene fattet jeg ikke. Men så blei det prat og latter med mor og far og sameguttene. Jeg husker ikke at jeg noen gang senere var redde verken hunder eller samer.
Ved svs, kl 09:31
 
Melding til redaktøren
Fra:
Min emailadresse:
Beskjed:
Søk i artikler
Søkeord: