LokalAvisa.no > Revestreken > Før i tia mail
 
 

Revestreken
 -Lokalavisa i Dyrøy kommune

Før i tia 22/01 2001
Karen
Å, Gud velsigne deg!
Å, Gud velsigne deg!

Hun var av sameætt. Karen var fornavnet. Etternavnet husker jeg ikke. Det var på en underlig måte jeg møtte henne. Hun lå på den grønne bakken under ei bjørk. Det så ut som hun sov, og hun anste meg ikke meg. Hun hadde på seg en kort, tjukk ulljakke, et rødbrunt skjørt, og ansiktet var nesten dekket av et svart ulltørkle. På føttene hadde hun tjukke ullstrømper, som var bare hull i hull under sålene. Ved sida av henne stod en hankelaus kopp, halvfylt av vann, og litt bortenfor lå ei stor lærskreppe.

Jeg skjønte at Karen hadde gått seg vill. Hun hadde vært borte i ei veke uten at noen viste om at hun hadde tullet. Jeg bøyde meg ned og sa: "Jeg kommer for å hjelpe deg - du skal få mat". Hun fattet ikke hva jeg sa. Jeg sa de samme ordene oppatt så stille som mulig for ikke å skremme henne. Da spratt hun opp i sittende stilling og så seg omkring. Plutselig forstod hun redningen. Hun grep fatt i hendene mine og ropte: Å, Gud velsigne deg, Å, Gud velsigne deg! Men hvorledes hadde Karen tullet seg hit. Var det noe i vegen med forstanden? Nei. Tross sine 86 år, var hun både frisk og sterk - især til å gå, for det likte hun. Som sine forfedre likte hun å vandre. Men fast heimsted hadde hun også hatt. I yngre år bodde hun omlag ved "De tre stammers møte". Sammen med mann og barn hadde hun et slitsamt liv. De prøvde vel et lite gardsbruk på en steinet teig, kanskje de også hadde noen reinsdyr i fjellet. Men reinsdyrene for fastboende samer bruker alltid å ² rape² , og så er det snart ingen att. Å ja, de prøvde vel fiskebåten også, både ute på Sagfjorden og lengre ute på Salangen, heilt ut i Mjøsundet, og i sesongen bar det til Lofoten, som alle folk brukte i den tida. Så døde mannen og noen av barna. De andre søkte ut for å finne seg arbeidsplasser. Karen bodde i sin lille stue så lenge hun greide å tjene noe. Hun hadde nok kontakt med barna sine. Men ingen av dem kunne forsørge henne. Så blei Karen bortsatt på kommunen, "og hun hadde det tålig" bra. Men Karen vantrivdes på sin nye plass, og rett som det var, tok hun ut på vandring. Så hadde hun fått vite at en datter som bodde i Vardø, skulle flytte til Målsnes. Til Målsnes var det jo ² gåandes veg² . Og Karen tok på tur for å besøke datteren. Vegen gikk gjennom Salangen, forbi Setermoen i Bardu, ned gjennom dalen forbi Andselv og videre nedover Målselvdalen helt til Målsnes. Dette blei mange mil. Og lange stykker kunne Karen få sitte på med en kjerre.


Da hun endelig kom fram, fikk hun vite at datteren ikke ennå var kommet til Målsnes. Så var det bare for Karen å vandre heim att. Men nå tok hun vegen om Sørreisa opp gjennom Skøelvdalen. Det siste stykket fikk hun følge med en melkekjerre fra Østgård i Gumpedal. Neste dag ville hun ta over fjellet fra Skøvatnet til Bekkebotn i Salangen. Mannen på garden der hun bodde om natta, hjalp henne over elva og Karen forsikret at nå greidde hun seg godt. Hun var kjent her fra før. Men stakkars Karen! Ikke lenge etter hadde hun tatt feil av retningen og gikk innover dalen istedetfor utover.


Ingen visste noe om dette før ei veke etter, da vi anste henne på elvekanten. Hun krøkte seg nedover og hentet vatn i en kopp. Så kraup hun tilbake og la seg på bakken.


Men hvordan skulle vi få Karen over elva. Mannen på garden var i skogen den dagen. Elva var stor i flommen og ingen båt. Jo, der lå en liten jolle ved labrua. Gissen var den og årene skrøpelige - tilhogde stykker. Båten kom på vannet, og det endte med at Karen kom til folk. Hun hadde ikke hatt mat med seg. Først fikk hun en liten bolle melk, og fikk siden sove på en god madrass. Siden fikk hun større matrasjoner, ble vasket og skiftet på. Ettersom dagene gikk, blei hun heilt klar i tankene, og fortalte oss sin historie. Hun forsto at hun tok feil retning. Så kom hun inst i dalen der den veldige Gumpedalsura dekker over dalbotnen, og bare den som er lokalkjent kan finne veg. Hun fortalte at hun hadde gått seg fast mellom store steinblokker og datt ned gjennom en åpning. Så hadde hun sovet lenge lenge, fortalte hun. Da hun våknet, begynte hun å krype på knær og hender mot lyset, og etter meget strev kom hun seg ut av ura. Hun hadde stygge sår etter krypinga. I skreppa fant vi kommagene (skoene) hennes og eit lite spann med syregras. Syregras og vann var det eneste hun hadde spist på disse dagene. Dette var sist i juni så graset var i høgste verdi.


Ja, så hadde hun krøpet videre og lagt seg der på bakken. Kanskje det stykket er 2 km.


Vi syntes det var et Guds under at Karen kom levende til folk. Hun fikk kvile seg godt og blei heilt i orden. Gammel og litt bøyd, tynn og lett på foten og tungerapp, full av spøk og moro og gla til sinns tross alt. Hun blei hentet heim til Salangen, Der levde hun enda i flere år, men jeg møtte henne aldri mer.


Ennå i dag etter omlag 45 år kan jeg høre hennes glade utrop da jeg fant henne:


Å, Gud velsigne deg!

Å, Gud velsigne deg!

Nedskrevet av Hilda Stien, innsendt av John Bruvoll.
Ved svs, kl 09:49