MISBU Midtre Skånland Bygdeutvikling
|
|
Sandstrand skole
|
12/04 2011
|
|
Sandstrand Skole, en positiv arena for kunnskapsformidling i egen barndom |
av Odd-Are Hansen den 12. april 2011
Neppe noe engasjerer oss mer i lokalsamfunnet enn skoledebatten. Den engasjerer oss fordi det gjelder oppvekstvilkårene for våre egne barn. Forholdene på lokalskolene er samtaleevne i det fleste miljøer som mennesker har sitt virke, i hjemmet, på arbeidsplassen eller i butikken. Engasjementet i skoledebatten er viktig, det forteller meg om lokalsamfunn med fokus på gode grunnverdier. Barn er framtidens identitetsbærere og en sårbar gruppe i samfunnet.
Bråk, uro og manglende kvalitet i opplæringen er temaer som er aktuelle i denne viktige debatten. Blant middelaldrene og eldre innbyggere er påstandene sterke om alt var bedre før, spesielt elevenes respekt for lærerne og miljøet på skolen. Jeg spør meg selv, hvordan var min hverdag på barneskolen? Og hvordan var skolen som aktør i min egne oppvekst? Min lokalskole var Sandstrand Skole, en forholdsvis liten skole med elever fra Krokmyrdalen i nord til Tennevik i sør. Skolen bestod da av et hovedbygg med tilholdssted for elever mellom første til femte klasse og et eldre skolebygg som huset sjette klasse. I tillegg en ny gymsal med et tilhørende garderobeanlegg, skolen var med andre ord en kompakt anlegg med gode forutsetninger for aktiv læring.
Som de fleste andre husker jeg godt min første skoledag, som spent første klassing ble jeg transportert til skolen, godt forankret på bagasjebrettet på mors sykkel. Skolen var ikke en helt ukjent arena for meg, siden jeg også hadde tilbrakt noen dager på førskole noen måneder tidligere. Som uerfaren tilhører i et større oppvekstmiljø kunne skolehverdagen føles krevende rent atferdsmessig i denne første perioden. Da jeg som uerfaren første klassing presterte å neie framfor hele klassen manglet det ikke på reaksjoner fra en livlig guttegjeng. Episoden ble poengtert ved mange anledninger av humoristiske medelever i alle mine skoleår fra 1974-1980. Det gjelder å opptre korrekt som elev og kollega i et levende klassemiljø.
I følge min egen vurderingsbok fra barneskolen er karakteriseringen av meg selv som mønsterelev en overdrivelse. Turid Kvanli skriver i sin vurdering 19. desember 1974 ”Odd-Are er veldig snill og grei, og han leker godt med de andre elevene. Han har enda ikke fått helt god orden i sakene sine, men det kommer nok etter hvert”. Som denne vurderingen forteller hadde jeg funnet min plass men manglet orden, Turid har gjort en god observasjon etter endt halvår i mitt første skoleår. Naturlig nok er mitt siste skoleår på Sandstrand det jeg husker best, grunnen til dette kan være fordi det ligger nærmest i tid, men mest fordi vi flyttet til gammelskolen. Den lå nærmest veien og siden min interesse for militære aktiviteter var som en besettelse, var dette en fin arena for observasjon når årets NATO øvelse nærmet seg. At en slik interesse gjaldt for alle gutter i klassen er slett ingen overdrivelse. Det er verdt å merke seg at av seks gutter i klassen har fem av oss i ettertid tjenestegjort i utenlandsopperasjoner i regi av FN eller NATO.
I sjette klasse som i femte, hadde vi Karl Kvanli som klasseforstander. Jeg har alltid ment at Karl har vært en viktig bidragsyter for utviklingen av meg selv som menneske i voksen alder. Han var dyktig å formidle kunnskap, krevde å bli behandlet med respekt og ga meg respekt tilbake. Karl hadde en egen evne til å skape trivsel i klassemiljøet med en særegen humor som gjorde oss elver til levende brikker i skolens egen opplæringskultur. At han i tillegg hadde tålmodighet kan bevises gjennom mange timer med høytlesning av blant annet boken ”Tsarens Kurer” når matpausen sto som neste post i programmet. Karl var på lik linje med alle andre lærere på Sandstrand Skole, de var positive rollemodeller for oss elever i en viktig periode i livets startfase. Karl skriver i min vurderingsbok 9. juni 1980 ”Odd-Are er snill og grei på skolen, men kan ta mer i for å oppnå bedre resultater. Fremgangen har vært god”. Dette er etter min mening en god observasjon av meg som elev i seks produktive skoleår ved Sandstrand Skole.
Jeg har registrert at debatten om skolestruktur også er aktuell i Skånland Kommune. I min bokommune Nes, har nedleggelser av lokalskoler vært nødvendig som bidrag for ansvarlig kommuneøkonomi. At motstanden mot nedleggelser av skoler er stor, viser et viktig engasjement i lokalsamfunnet, nemlig at innbyggerne ønsker en trygg og forutsigbar fremtid for sine egne barn. På den ene siden finnes negative argumenter mot skolesammenslåing som lang skolevei og for store skolemiljøer for elevene, på den andre siden positive argumenter som større fagmiljøer for lærerne og utvidet læremiljø for elevene. I Nes Kommune har skolesammenslåing i hovedsak resultert i positive erfaringer både for lærere og elever. For enkeltelever og lærere vil det uansett finnes delte meninger og erfaringer ved endringer i kommunens skolestruktur. Det er derfor viktig at elever, lærere, foreldre og politikere samarbeider om utformingen av både skolestruktur og innholdet i skolene i årene som kommer.
|
|
Ved hn, kl 17:22
|
|
|
