LokalAvisa.no > Gratangsværingen > Historisk Sus! søk   mail
 
 

Gratangsværingen - Lokalavisa i Gratangen

Historisk Sus! 01/12 2004
En dødsdømt blir bøddel.
På den tid, rundt 1700, da Povel Egede var sorenskriver i Senjen, 1684-1706, var tyveri det mest gemene og foraktelige av alle datidens tenkelige forbrytelser. Straffen for denne udåd var blant de hardeste og mest groteske. For tyven var straffen å bli hengt med tyvekostene på ryggen. Å bli halshogd ved mestermann var ansett å være for god straff. Dessuten var slik avrettelse tungvint da Senjen ingen mestermann hadde.
I sagaens tyverisaker ble den skyldige ført ut på en holme og hengt opp med tyvekostene på ryggen. En preventiv straffeekspedisjon etter datidens forhold. På en slik synlig måte skulle vedkommende henge, midt i leia, til spott og spe for forbifarende. Slike anvendte holmer fikk derav stedsnavn som bla. Tjuvholmen og Tjuvskjær.
Etter reformasjonen var det dessuten mange leiermålssaker med harde bøter, i sær dersom de skyldige var i nærmere slekt enn i 6 ledd. Da ble de forvist, han gjerne til ytersida og hun kanskje til et utpekt finnmarksvær. På denne måte skulle de aldri mer kunne treffes.

En spesiell tyverisak hadde stedsmessig tilknytning både til tinglag i Fauskevåg - så vel som til Astafjord. Domsmennene besto dertil av 7 lagrettsmenn fra Fauskevåg tinglag og tilsvarende 5 fra Astafjord – tinglagenes beste menn
Den tiltalte, Kristoffer Størkersen, hadde tjent på skrivergården i Harstad. Her hadde han vært en betrodd borger og føringsmann på sorenskriver Jens Pedersen Hinds jekt.

Da saken mot ham kom opp var han bosatt i Astafjord tinglag. Tiltalte hadde på angitte tidspunkt gjort seg skyldig i en rekke tyverier på Harstad, Ytre Elgsnes, Gansås og Stangnes, videre på Sørrollnes og Rogla.
Fra Christen Mathiesen Trane i Leikvik tok han på uærlig vis 9 alen vadmel som han sydde seg bukse og kofte av.
Etter at han bosatte seg i Astafjord begynte småfeet på uforklarlig måte å forsvinne – 2 sauer i Dypvik og 2 geiter på Myklevoll. Mistanken falt på den nyankomne, Kristoffer Størkersen.

Under to massive forhør på tinget tilsto han sitt brøde og lagrettsmennene takserte tyvgodset til en verdi av 18 rd., 2 mrk. og 4 sk.
Etter landslovens tyvebolks 1. kapittel ble han dømt til ”galge og gren” - og bli andre sådanne mennesker till skrekk og avsky.

Ett liten digresjon:
”Galge og gren” var et henrettelsesanordning hvor de dødsdømte ble henrettet ved henging. Opprinnelig var anordningen beskrevet som en bøyelig gren som ble senket ned i høvelig leie for deretter å vippes opp slik at missgjerningsmannen mistet forfeste - og ble hengt. Det gamle uttrykk ”dømme til galge og gren” ble også kalt vippegalge. Straffen omtales av Tacitus som gammelgermansk.
Christian 5s Norske Lov av 1687, som foreskrev dødsstraff for et stort antall forbrytelser, kjente også fullbyrdelse av slik straff ved hengning i galgen. Det ble ansett for en særlig vanærende dødsmåte, og lovboken fastsatte at visse kvalifiserte tyverier skulle ”straffes med galgen”.
Senere, ved lov av 25. okt. 1815 ble det bestemt at halshugging med øks skulle være eneste henrettelsesmåte, bortsett fra militære forbrytelser hvor skytning ble beholdt.
I Oslo stod byens galge like til ca. 1830 på Galgeberget, nå Galgeberg, øst for Gamlebyen.

Tilbake til Astafjord og Kristoffer Størkersen:
Lagmannen på Steigen godkjente dommen og bekreftet den til eksekusjon. Men slik skulle det visselig ikke gå.
Da amtmannen Gedde fikk aktene oversendt ga han påtegning om at de fornærmede ikke satte noe inn på at den dømte skulle bøte med livet. De så helst at han rømte området.
Saken tok dermed en ny vending. Mestermannen i Lofoten og Vesterålen var på denne tid nettopp avdød og Senjen hadde dertil ingen tilgjengelig bøddel. Den dødsdømte fangen ble derav forespurt om å tre inn i den ledige geskjeften hvilket han erklærte seg villig til. Bøddelstillingen var dermed besatt.
Amtmannen opphevet dødsdommen over Kristoffer Størkersen og hyrte den tidligere dømte misgjerningsmann til kommende mestermann for Lofoten og Vesterålen.
For ei betalig av 2. rd. pr. hode ble Kristoffer Størkersen skarpretter og svingte sverd og øks over sine likemenn - de kommende misgjerningsmenn bla. i Fauskevåg og Astafjord.
En virksomhet han utførte i de samme områder - i de tinglag som like før hadde dømt ham selv til samme skjebne – til ”galge og gren”. – Slik endte soga om Kristoffer Størkersen.

I disse tider besto den lovkyndige øvrighet av bla. fogd og sorenskriver. To fagkyndige hvor sistnevnte sedvanemessig sto bondesamfunnet nærmest.
Som Herrens apostler var de samlet ved Tinghaugen - tolv i tallet. Her befant de seg, de 12 medsammensvorne menn i de to dager tinget varte. De satt i ring, omkranset av 12 hellige jordfaste steiner som i krets omga lagrettens plass. Disse 12 var fogden, sorenskriveren, 8 lagrettsmenn, lensmannen og hans stevnevitne.
Fra først av var sorenskrivere rettens sekretær, men snart gjorde hans lovkyndighet ham til en viktig dommer. Dette reduserte lagrettens betydning som etter 1687 jevnlig ble fornyet og sammensatt etter manntallet.
Fogden som representerte hans. Kgl. Majestet bodde gjerne i mer fjerntliggende områder, på steder som Tovik, Vang i Lenvik, Tranøy eller Ervik ved Harstad.
Lagrettmennene var i disse tider tatt i ed av lagmannen. De ble utpekt og ansett for å være de forstandigste og mest ansette av bygdefolket.
Selve rettegangen på tinget var muntlig men dommene skulle avfattes skriftlig. Det gjorde disse ”edsvorne skrivere” [sorenskriverne] nødvendige.
Bondelensmannen ble det egentlige bindeledd mellom lokalsamfunnet og statsmakten. Han skaffet fogd og sorenskriver losji og lagretten kost så lenge tinget varte. Til øvrigheten forordnet han båtskyss og nødvendige båter til hvert ting - færinger med tre spreke karer i årene.

I saker hvor kongen hadde krav på bøter kom også fogden inn i bildet. I slike saker kunne han unngå å ha lagrettsmennene som meddomsmenn. Han kunne i stede oppsøke synderne enkeltvis og isolert og gjøre avtaler slik at straffen ble formildet og boten inndrevet.
Etter sigende fikk en ugjerningsmann med navn Dines Pedersen høve til fogdens uortodokse fremgangsmåte i 1560 årene - men allmuen i Senjen ville det annerledes. De klaget forholdet inn og delinkventen endte sine dager i galgen - rundt 1570.



Kilde: Trondenes bygdebok / SNL / GAB. Harald Eugèn 3/2004 [1,7]





Ved heh, kl 18:30
 
Melding til redaktøren
Fra:
Min emailadresse:
Beskjed:
Søk i artikler
Søkeord: