LokalAvisa.no > Revestreken > Skrivekløen søk   mail
 
 

Revestreken
 -Lokalavisa i Dyrøy kommune

Skrivekløen 18/04 2004
Dyrøya
Dyrøya (foto:tsø)
Dyrøya (foto:tsø)
Merkelig å tenke på at jeg ikke var "på øya" før det ble bro over.
Når vi gamle tranøyværinga kom på feriebesøk til det gamle Tranøy innland, merket vi jo at tidene hadde forandret seg. Alle fastboende ble dyrøyværinga over natta.
Vi sa i barndommen "Brøysta" og "Vansvika" om vår omliggende verden. Brøstad var da utlandet, mens Vangsvik tilhørte hjemlandet. Etter kommuneregulering forsvant hopehavet med Senja.
Vi handlet jo litt hos "han Fossli" i tidlige tider. En flau opplevelse, som jeg til denne dag har fortrengt, oppsto da handelsmannen ba meg ringe samvirkelaget og bestille den kunstgjødselen jeg hadde fått beskjed om å bestille. Min bror sa at jeg hadde ropt så høyt at de ville ha hørt meg på Bergan om jeg hadde gått utenfor og brukt samme stemmevolum. Det var min første telefonsamtale, og jeg har hele livet siden avskydd telefonen.
Dyrøya var i min barndom selve eventyret med doktoren som kom når det behøvdes og lensmannen som kom når det ikke behøvdes. Våre rettigheter ble ikke lest opp for oss da vi ble forhørt om en brann i en torvskjå en gang under krigen. Jeg spurte min bror i voksen alder om han hadde satt fyr på skjåen, men også han var uskyldig. Til gjengjeld skremte vi hjemmeværende kvinner fra vettet når vi sprengte snøkjerringer med dynamitt, som var stjålet fra festningsanlegget på Finnlandsnes.
Nei, vi fortjente ikke billighetserstatning.

En dag i moden alder gjorde jeg min reise "Dyrøya på langs". Det var nydelig vær. Ikke en sky, og sol som varmet slik den bare kan steike en rygg når det er godt vær i nord.
Øya var veldig frodig, så jeg. Blomsterprakten var imponerende og det var mitt inntrykk at jeg ble iakttatt av elg og rådyr over hele øya.
Jeg hadde da fått erfare at min oldefar kom fra Vinje, eller heter det Venja? Han emigrerte og ble tranøyværing litt om senn, mens tippoldefar var dyrøyværing til siste slutt. Jeg likte vel ikke tanken at Christopher gikk på legd siste tiden han levde og at han var så dum at han ikke klarte kravene til å bli konfirmert. Med nød og neppe klarte han seg til slutt da han skulle gifte seg et par og tjue år gammel. Presten, som lot ham slippe igjennom, fant jo ut at mannen var halvblind og lite i stand til å lære kattkjesma utenat. Det dårlige synet har fulgt slektsleddene, tenkte jeg. Jeg var den av ungene på Bråten som aldri fikk øye på hurtigruta når den passerte Solbergfjorden, men jeg ble konfirmert til vanlig tid.
Sist sommer var første gang jeg overvar konfirmasjon i dyrøykjerka. Tranøyværingan hadde sin egen kirke, om det ikke akkurat var noen katedral akkurat!

Jo da! Jeg har trålet Dyrøya rundt og har fått mye ut av det. Jeg husker at vi hørte eventyr om epledyrking på øya. Det var visst lensmannen som med uendelig omtanke klarte å få tre modne epler på Dyrøy. Nå sitter jeg "her sør" og ser på mine epletrær som snart skal blomstre. Men hjemlengselen raser hver eneste vår. Epler er da ikke alt her i verden.
Rolf Østrem
Ved tsø, kl 21:20
 
Melding til redaktøren
Fra:
Min emailadresse:
Beskjed:
Søk i artikler
Søkeord: