LokalAvisa.no > Revestreken > Skrivekløen mail
 
 

Revestreken
 -Lokalavisa i Dyrøy kommune

Skrivekløen 22/12 2003
Om Dyrøy
Av: Knut Østrem
Dyrøy – det er noe man blir gladere og gladere i etter som årene går. Jeg er etter hvert blitt bare halvt norsk, men lever blant 1000 nordmenn i eksil på Kypros mens dere sliterne fryser på dere blærekatarr og neglesprett. Det norskeste av alle spørsmål når man sitter sammen med noen på en fortausrestaurant er dette: ”Hvor kommer du fra?” Jeg tror det er et psykologisk spørsmål. Vi trenger å vite bakgrunn og stedstilknytning for å kunne gi oss hen i den oppriktige samtalen. Jeg er et produkt av modernismens mobilitet, nysgjerrighet, karriere, mulighetene har virvlet rundt med meg, så jeg vet ikke hva jeg skal svare. Kommer jeg fra Stavanger, Sandnes, Flesberg, Modum, Balestrand, Drøbak, Trondheim, Tønsberg? Jeg sier at der har jeg vært, men jeg kommer fra Dyrøy. Og det er det få som har hørt om. Men så sier jeg Brøstadbotn, og det har alle hørt om – i Sportsrevyen.

Jeg blir også elsket fordi jeg kommer fra Dyrøy. Det er en svensk dame som inviterer meg til kaffe straks vi møtes om høsten. Hun heter Ingeborg og er 72 år. Vi drikker selvfølgelig vår kaffe sammen med hennes mann Kjell som er 76 og er en flott hvithåret ungdom. Hun elsker meg fordi hun slett ikke er svensk. Hun er fra Dyrøy. Det var en tid en gang, da vi kavet oss ut av krigens ildmørje, da vi hadde arbeidskalosjene på deling, da vi kledde oss i Amerikahjelp, da vi var virkelig fattige – da var det noen som så lykkelandet Sverige. Ingeborg så lykkelandet som 16-åring i 1946. Og hun ble der. Men hjertet er dyrøysk. Jeg tar henne med på Internettkafe når jeg daglig forlyster meg med Revestreken, og hun ser på bildene. ”Men så se Knut, ãr det inte Børingen? Ja, fõr tusan!” Ellevill ble hun da vi fant et bilde fra Hundstrand. Skjærran, sier hun, og jeg har alltid trodd at det var et ungdomshus, men det er visst også et sted man er født på. Ryvold, sier hun. Det var naboen. Arnt Ryvoll? spør jeg, for han er jo litt kjent. ”Nei, det är nog en ung pojke, men det va’ en kille jag gikk til skole sammans med. Het han Rignard, nei, Rignfred? nei, Rignald, nogot så der”. Og så forteller hun meg en masse om Hundstrand skole og livet med Løksa, læreren.

Hun forteller meg noe om det fattige i Dyrøys historie, da hun som 16-åring emigrerte til lykkelandet. Men jeg ser i hennes øyne der det spretter tårer – i glede – ved synet av Børingen og Skjærran. ”Det ãr underbart vackert”, sier hun. Og jeg kan ikke annet enn nikke. Det er underbart vakkert. Jeg lå i fjorden i sommer og pilket småsei og så in natura det Ingeborg bare ser på bilder. En gang dyrøyværing, alltid dyrøyværing. Det er en vanskjebne man må lide med. Jeg møtte mine ungdoms kompiser i sommer, Valter og Halvor, og jeg tror nok de sa uten å si det at jeg burde vært dyrøyværing på heltid. Det er noe negativt ved oss som fløy ut og hekket andre steder på kloden. Men hør: Er det ikke fint at det fins et stykke Dyrøy i Stockholm? I Tønsberg? I Våler i Solør sitter Bernhard Guttormsen og er dyrøyværing bedre enn noen. Er det ikke fint at vi gjør Dyrøy stor?
Ved AIH, kl 11:30