LokalAvisa.no > Hemnesværingen > Festivalene søk   mail
 
 
© Tore Furuhatt
Vi vil gjerne høre fra deg, -send tips, hilsninger, og kommentarer til lokalavisa@gmail.com

Annonser


Klikk her for gå til hemnesjazz.no.

Klikk her for kjøpe billett

Klikk for å gå til Helgeland Sparebank sitt nettsted
Festivalene 15/08 2003
MYNTA PÅ LAPPHELLA.



Men er da dette jazz? - som den glimrende konferansier Erling Wiklund sa det i sin introduksjon til attraksjonen vi fikk overvære på utescenen på Lapphella. Under nesten skyfri himmel og med ei passe varm sol mellom de pittoreske små hus og brygger på Lapphella var folk varm og i god stemning da Mynta m/Jai Shankar entret podiet.

Det er utrolig spennende å gå på konsert der man overhodet ikke har peiling på hva slags musikk som vil bli fremført. For oss som ennå er hengt opp i tradisjonell jazzmusikk av typen Præsteng og Doseth, Benny Goodman, Lionel Hampton og Gene Krupa, og heller ikke er i nærheten av å klare å følge med på hva som rører seg av nye utøvere og stilarter verden over, er det herlig givende å ta til seg noe nytt og uprøvd. Konserten på Lapphella var en slik begivenhet, og i ettertid er det lett å medgi at man ikke ville vært den foruten.

Mynta m/Jai Shankar var ikke et vanlig Jazzensemble. Det kan man kategorisk slå fast. Men musikken svingte og forbløffet, det var store improvisasjoner, og de dyktige musikerne fikk det til å krible i både unge og litt tilårskomne kropper. De fire svensker, en svensk kubaner og en norsk inder, som bandet Mynta består av, serverte langt fra noen lettfordøyelig sviskekompott. Vi fikk derimot servert en fargerik blanding av afrikanske og latinamerikanske rytmer, skotsk sound, svensk og norsk folkemusikk, og selvsagt ikke så lite indisk virtousitet. Jai Shankar trakterte to små indiske fingertrommer så til de grader hinsides det forståelige. I en skikkelig lang trommesolo raste fingrene så raskt over trommeskinnet at de kunne konkurrert med vingeslagene til en kolibri. Men ikke bare raskt, de frembrakte lyder og toner til å bli glad av. Da trampeklappen stilnet gjorde musikerne enda et strålende nummer. Denne gang med en seljefløyte av plast som midtpunkt. At et så enkelt plastrør kan frembringe slik fantastisk musikk er ikke mulig å formidle med ord. Det må bare oppleves.

Tekst / foto: Tore Furuhatt
Ved Antoine, kl 08:49
 
Melding til redaktøren
Fra:
Min emailadresse:
Beskjed:
Søk i artikler
Søkeord: