LokalAvisa.no > Revestreken > Reportasjer mail
 
 

Revestreken
 -Lokalavisa i Dyrøy kommune

Reportasjer 18/11 2002
Den gode vennen
For noen betyr pensjonisttilværelse mer enn bare å dyrke egne hobbyer: For Helge Nordahl (73) kommer omsorgen for andre i første rekke.

Ikke alle er så heldige at de får ha familie rundt seg når de går inn i alderdommen. Da det ble spørsmål i pensjonistforeningen om hvem som kunne ta på seg å besøke eldre som ofte satt mye alene, var ikke Helge Nordahl sen om å melde seg.

– Du vet når man har hatt et sånt arbeid som jeg, da blir man lett kjent med folk. Jeg har vært både slakter, tømmerhugger og anleggsarbeider, reist på Finnmarken og Lofoten. Og som feier måtte jeg jo fare rundt i hele kommunen, fra Lavika til Sørfjorden, fra Rubbåsen og til Sandvika ved Skøvatnet. Alle steder hvor det var bebodd, måtte jeg opp på taket for å feie, sier Helge.

Da blir bekjentskapskretsen stor, og med årene er det mange av gammelkompisene som etter hvert har havnet på sykehjemmet i Brøstadbotn. Hver dag i uka unntatt lørdag drar Helge innom omsorgssenteret. Turen gjelder ikke bare middag i kantina:

– Du vet når man bor alene blir det straks triveligere å spise middag sammen med andre. Og når jeg kjører ned til Brøstad litt utpå formiddagen, får jeg samtidig god tid til å besøke kjenningene på sykehjemmet.
Gammelkarene setter pris på besøk. Snart 97 år gamle Kristen Heitmann og Helge er gamle venner. Sesongen 59/60 var de sammen på Lofoten, Helge som kokk, Kristen som garnbøter. Kristen synes det er hyggelig å få besøk nesten hver dag. Helge er ute og farter og treffer folk. Han har alltids noe nytt og fortelle.

– Bestevenner, sier Kristen Heitmann.

Og noen setter ekstra pris på besøk: Selv røyker ikke Helge lenger. Men rulle røyk, det kan han:

– Det er nå på 8. året siden jeg sluttet å røyke. Astmaen og tobakken gikk ikke så godt overens. Men da jeg sluttet, hadde jeg røykt i 50 år, så jeg har god trening i å snurre sigarettpapiret. Det er ikke alle som får fingrene til å fungere når man kommer opp i åra, og det har blitt en god del røyker jeg har rullet til dem, smiler Helge.
Helge har en lang og aktiv arbeidsdag å se tilbake på, også når det gjelder foreningsliv, både innenfor pensjonistforeningen og som mangeårig medlem av LHL. I sin tid var det han som sammen med en lærer sørfra var med på å starte opp det tradisjonsrike «Gubberennet» i Bjørkebakken – et renn som kunne feire 50-års jubileum i fjor. Helge har bodd i Bjørkebakken hele livet med unntak av de perioder han var anleggsarbeider. Helt frem til han var 50 år var det mopeden som var fremkomstmidlet. Først i 1979 kjørte han opp til sertifikat for bil. På 23 år har han bare hatt to biler:

– Før gikk jeg så mye i skog og mark. Stortinden i Bjørkebakken var turterrenget både sommer som vinter, på jakt om høsten, lange fjellturer og lyse sommerkvelder med fiskestang ved Stortindvatnet. Men etter at jeg ble så plaget med astma, er det bare om vinteren jeg kommer meg i marka – på scooter med dispensasjon. Da er bilen ekstra god å ha, forteller han.

– Jeg bruker gjerne bensin på den besøksrunden som jeg tar nå. Jeg vet jo ikke hvor lenge jeg får kjøre bil, og jeg har tenkt at når jeg skraper den som jeg har nå, så kommer jeg vel neppe til å kjøpe en ny en. Det er jo ikke fritt for at man har tenkt mye på hvordan det vil være når man selv en gang havner her nede på hjemmet. Da kan det jo bli litt av hvert. Maten er god og pleierne er snille, men man vet jo ikke hvilken form man da kommer til være i, sier Helge stille.

Livet går sin gang. Ikke alle har lange år å se frem til. For noen er det de dagene som kommer som er verdt å ta vare på. Ikke alle får oppleve levedager langt opp mot de hundre. Det er vondt å se når gamle venner blir borte.

– Men det er jo noe man er innstilt på, for man vet jo at man alle skal forlate her før eller senere. Da er det godt å vite at vennskapet varte livet ut, avslutter Helge Nordahl.
Ved AIH, kl 10:08