I år valgte undertegnede å starte fra Signaldalen, en rute som er ca mila kortere enn ruta fra Rostadalen. Fra Signaldalen går det jevnt oppover til Gappohyttene(ca 10-11 km), derifra er det flate autostradaen inn til Pältsa(ca 11-12 km) hvor overnatting skjer. Det var en kjempefin tur å gå også denne ruta, nydelig natur og fantastisk vær. Matstasjoner var det underveis og masse folk å prate med.

Vel fremme på Pältsa var det å slå opp teltet og gjøre seg klar for en finnbiffmiddag og deretter en god natts søvn. På Pältsa traff jeg min teltkamerat Jan-Otto(Westgaard) som hadde startet fra Rostadalen. Etter endt middag var det om kveldningen å stille seg ved leirbålet og se på merkeutdelingen til de som fikk dette(første merke etter 5 år).

Den eldste deltakeren som fikk merket i år, og som også var den eldste deltakeren totalt, var Jan Fossmo fra Holt. Gjennom min samboers familie kjente jeg han fra før og stod og hørte på mens han fortalte om krigens dager. Han fortalte at han i mars 43 flykta fra Tamokdalen til Signaldalen og videre til Sverige sammen med flere Nordkjosinger og en Sørreisaværing. Jan var guide på denne turen. Jaha , sa jeg, hva hette denne Sørreisaværingen, jeg var interessert i om jeg kanskje kjente denne. Jo han heita Asbjørn Westgaard sa Jan.

I to sekunder stod hjernen min stille før den endelig hadde bearbeidet det Jan sa. Asbjørn Westgaard, det var min onkel, broren til min mor og bestefar til Jan-Otto!!! Jeg ble veldig overrasket over å høre dette og Jan ble enda mer overrasket over å høre at Asbjørn var min onkel og Jan-Ottos bestefar! Jeg sprang for å hente Jan-Otto, og det ble et rørende møte mellom Jan og Jan-Otto, 57 år etter Jan flyktet sammen med Jan-Ottos bestefar.

Jan hadde prøvd å få tak i Asbjørn i 1963 uten hell, og ble lei seg da Jan-Otto sa at Asbjørn døde i 1983. På Pältsa står ennå huset der Jan og Asbjørn overnattet, og jeg måtte selvfølgelig ta bilde av dette. Det som skjedde ved leirbålet denne kvelden satte en ekstra spiss på resten av turen, og Jan-Otto følte det nok ekstra spesielt; han gikk Minneskirennet fra Pältsa i nøyaktig samme rute som sin bestefar hadde flyktet 57 år tidligere.

Det hører med til historien at Jan inviterte Jan-Otto og pappa Edin til Holt for å se på bilder av bestefaren fra krigens dager. Verden er jammen ta liten. Etter sammenkomsten med Jan hoppa vi i soveposene i teltet for å våkne kvil og opplagt til neste dag.

Vi sov egentlig ganske godt, men vi måtte ha alle klærne på. Da vi våkna dagen etter fikk vi høre at flere hadde flykta fra teltene inn i Pältsastugan pga at det hadde vært minus 21 grader om natta. Vi syntes nok at det var småkjølig om natta, men ved å puste ned i soveposene ble temperaturen egentlig ganske bra.

En kald natt medfører en varm sol om dagen. Og det stemte. Etappen denne dagen ble en himmelsk opplevelse i kjempesol, nydelig føre og nydelige løyper. Nesten ingen bakker, kun flatt og lett terreng. Etter 35 km denne dagen var vi fremme i Keinuvuopio og i mål. Her var min samboer og henta meg og Jan-Otto, rett til Tromsø og på fotballkamp hvor TIL slo Bryne 3-0. En verdig avslutning på en fantastisk helg.

Til slutt må jeg atter en gang oppfordre Sørreisaværinger til å stille opp på løpet, ta dette med dere, det blir minneverdig for dere. Jeg skal ihvertfall stille opp på nytt til neste år. For bilder og øvrig omtale fra turen, se http://home.sol.no/~torefi/minne.htm

Hans-Martin Vaeng